Nattehimmelen
På himmelen kan man se ca. 6000 stjerner uten kikkert. Stjernene ligger ikke jevnt fordelt på himmelen, men spredt tilfeldig. Ved hjelp av stjernenehimmelen kan man navigere og finne himmelrettningene. Hvis man tar og finner Polarisstjernen (den ytterste stjernen til Lillebjørn) og drar den i en rett linje til hjulet til Karls vogna finner man Nord. Den sterkeste stjernen, med unntak av sola, sett fra jorda er Sirius. Man finner den i stjernebilde Store hund. I nyere tid har den ofte blitt omtalt som a Canis Major.
Før vi fikk dagens kunnskap om verdensrommet, trodde menneske at stjernene var festet på et skall som gikk rundt jorda, og frem til forrige århundre trodde man at sola var en brennede kullklump.
Den greskfødte egypteren med romersk borgerskap, Klaudios Ptolemaios styrket denne troen om at himmelen var et skall rundt jorda. Han gjorde flere undersøkelser på avstanden fra jorda til sola og månen. Han skrev Almagest, der han kommer med teorien om himmelen som en perfekt halvkule rundt jorda. I dette verket var det også en stjernekatalog på 48 sider. Almagest ble laget for rundt 2000 år siden, men var likevel det ledende astronomiske verket i flere hundre år.
En av grunnene til at teorien til Ptolemaios ble fulgt så lenge, var at den passet så utmerket godt for så mange. Den var ikke i strid mot skapelsen, den bekreftet den heller. Jorda som universets midtpunkt støtet ingen.
På dette utklippe, fra ”De school van Athene” av Raffael, ser vi Ptolemaios med ryggen til oss, han holder en jordklode i hånden. Mannen med skjegget er Strabo, en gresk filosof.
